Etter at flanellskjortene hadde sparket hårmetallen og Footloose på Betamax tilbake der de kom fra, pappa Håland hadde spilt VM i USA og vi nordmenn satt kledd i knappebukse og for store college-gensere foran fjernsynet for å skli videre på såpestykkene som gikk på tv, ble nitti-tallet så definitivt et tiår for historiebøkene.

Men allerede nå er så mangt av det som definerte epoken borte vekk i en nostalgisk sekk.

Dagens og morgendagens kids vil sannsynligvis aldri:

1. Leie video

Videosjappene i regionen var en gang i tiden ganske så mannssterke og formerte seg på gatehjørner som tøffinger med rulletobakk og saggebukse. Så kom internettet, og en etter en pakket de sammen de ihjelspilte VHS-kassettene med Titanic, Ace Ventura 2 og Kickboxer 4 og krevde inn sine aller siste forsinkelsesgebyrer med Hubba bubba-smak.

VHS, forkortelse for Veldig Hardcore Samleobjekt. Neida. Foto: Fredrik Brimsø

Kan strømming måle seg med å Kilimanjaro-tråkke Revheimsveien på langs mens man krangler om hvem som må tilbake for å levere filmen neste dag?

I hardly think so.

2. Ta opp musikk

Jeg minnes iPodens – ikke iPhonens – inntog på St. Olav VGS i 2002. Jølle spradet i gangene med en perlemorshvit sak som var like lekker som Hanne i klassen og hadde plass til like mye musikk som cd-hyllene i DJ-boksen på Checkpoint. Før vi alle løp hjem for å grine til oss iPod, hadde vi Mp3-spiller, og før det igjen: Minidisc, Discman eller Walkman. Felles for disse tre siste var at her måtte man ta opp musikken på gamlemåten. Flere enn meg som glemte å skru av MSN-lyden og fikk tidvise meldingslyder midt i refrenget på yndlingslåtene?

3. Ringe fasttelefon

«Hei, det e Fredrik, om atte Christian e hjemma?» er neeesten en like udødelig klassiker som å møte opp på døren og si «E Trond inne? Kom’an ud?,» men sannsynligheten for at vi får hustelefoner med spagetti-ledning igjen er relativt lav.

Sånn. Akkurat sånn.

4. Slå opp i telefonkatalogen

Apropos telefoni, husker du de løvtynne sakramentene på x-antall sider og kilo som vi hadde liggende i umiddelbar nærhet til hustelefonen og gjorde en form for analog googling (som i gamle dager het kvasiring) etter alt fra platesjapper til nummeret til faglæreren i heimstadlære for å bølleringe?

5. Runde et tv-spill på én kveld

For de som ikke kan den digitale ordboken utenat: Da vi spilte Nintendo, var det noe som het Nintendo-difficulty. Dette var et utvikler-grep tatt for å sørge for at til tross for at spillene kunne være relativt korte, så var de såpass vriene å runde at man hadde ukevis med bannskap, sinne-slutting og leamus i tomlene foran seg.

Duckhunt. Sikker vinner på alle plingefester på tidlig nitti-tall.

Likevel hendte det at spillene var såpass grei skuring at man kunne komme et gaaaanske godt stykke på en kveld og to. I våre dager rekker man knapt å installere spillet før noen vi har kjær bedyrer at det er leggetid.

«Sega does what Nintendon’t,» sa reklamen i sin tid. Hadde det flydd nå? Neppe. Foto: Fredrik Brimsø

6. Holde liv i en Tamagotchi

Leketøysgiganten Bandai (som også sto bak Power Rangers) introduserte i seks-og-nitti Tamagotchi, eller datadyr, som det traust nok het på talemålet i Noreg. Du og du. Vi gikk rundt med den lille saken som enkelte av oss kjøpte på Prisbombå på Madlaveien for 20 kroner, matet, stellet, koste og så det digitale frøet spire og gro over tid. Nå til dags vil denne dingsen bli et sææærs arkaisk alternativ til Farmville og den slags.

7. Vente i ørten år på å logge på internett

Noen som husker slike setninger som «Me har fått ISDN! Eg kan lasta ner ein heeeeile film på bare et døgn!»

Kidsa med iPhone i lommen og 4G under gatelyktene vil sannsynligvis aldri føle vreden av å høre den gamle oppkoblingslyden som låter som en blanding av Pokémon baklengs mikset med kalkulatorklikking og folkemord.

8. Spille Minesweeper

Å kalle Minesweeper for et bra spill er som å kalle flat Tab X-tra for gudommelig gane-inngripen med smak av eufori. Men i mangel på andre alternativer enn Kabal, så satt vi der og så på den gule emojien som var omtrent like animert som hovedpersonen i Wolfenstein.

9. Se lineær TV

Lenge siden sist du sa «Må ver hjemma te halv elleve, då begynne Friends!,» eller? Nå har vi en luksus uten like, for ikke bare kan vi hoppe bukk over reklamepausene om vi ønsker, vi kan til og med trykke på «Skip intro,» som i seg selv er en blanding av bekvemmelig og absurd.

10. Leve uten noen form for sosiale medier

I gamle dager levde man uten å sjekke mobilen hvert fjerde minutt, og det nærmeste vi kom protokollisering av eget gjøren og laden, var i Topp/Pusur/Boing sine skoledagbøker og meldeboka hvor Frøken i ny og ne spanderte noen velvalgte ord om våre foreldres håpefulle. Hvem har vel ikke fått klassikeren «Fredrik har vært nokså urolig og masete de siste ukene, og får dermed rødt kort og melding hjem!»? Ingen? Bare meg?

Oh, well.

Denne artikkelen er publisert hos Trd.by tidligere, og deles til glede for nye lesere.