Jada, kjære venner, kommentarfelt-skytsere og forbundsfeller: Surpompen rir igjen.

Synsing du jour: Valentinsdagen. Den årlige eventen hvor noen av oss har akkumulert nok dårlig samvittighet til at vi danser innom blomsterbutikken og spanderer våre sårt tjente kronasjoner for at vår bedre halvdel skal orke oss ett år til.

La oss gjøre én ting klinkende klart allerede nå: Jeg er kanskje en tynnfeit leverandør av sosiale negasjoner, men noen centimeter bak min spartansk bekledde brystkasse, fins en aldri så liten romantiker.

... Og i dag skriker han Backstreet boys-linjer og vil ut.

For er det noe vi karbonbaserte har godt av, så er det kjærleik. Å føle seg sett og verdsatt er kanskje den høyeste formen for kapital som fins. (Spoiler alert: Nei, det er ikke sex).

Romantikk kan være så mangt. Og det mååå ikke koste nystrøken skjorte, levende lys og seks-retters med ting vi ikke klarer å stave. Det er vel strengt tatt ikke sånn at noen ømme blikk, en amorøs tekstmelding med en ekstra emoji og en «Så denne i butikken og tenkte på deg!» trenger å tilhøre en fordums tid hvor man fremdeles var på «Å harremann, jeg tror jeg liker han/hun/hen skikkelig godt!»-stadiet.

Valentinsdag og julekort er gode katalysatorer for en type samvittighet det lukter «Fredrik! Gå på gangen!» av. Og det er ikke heller sånn at det som er ment som trivelig skal nedgraderes til noe trivielt for å kle vår egen konformitet bedre. No, ma’am.

Men den viktigste jobben vi gjør for oss selv og den som stjeler dyna vår og leker mus i bombom-eska så snart vi snur de uskuldsgrønne til, gjør vi i hverdagen, ikke på merkedagen.

Frem til en blodfattig person med doktorgrader i flertall finner opp en mekanisme som går fortere enn lyset, kan vi ikke skru tiden tilbake. Dermed må vi gjøre det beste vi kan med den som tikker et sekund av gangen.

Jeg ble faktisk en anelse blank i høyre øye under formuleringen av forrige avsnitt, så om det medfører trykkfeil så tar jeg den inderligste form for selvkritikk.

Of course: Jeg stiller meg velvillig langt fremme i støtte-køen for at de som har drevet avl, kjører nine to five, er håndball-mamma og formann i FAU og borettslaget på den ikke-eksisterende fritiden ikke nødvendigvis har så mange minutter igjen til å drive levende lys-virksomhet, og dermed kliner til med barnevakt og kompensasjon når kalenderen beretter oss at det er på tide å holde hender, si velvalgte ord og kline igjen.

Tiden er lineær og relativ. Og oppmerksomhet er både vakkert og kostnadsfritt.

For kjærleiken bør absolutt feires. Men helst litt hver dag.

Klem 💖