Har du noen gang hørt noen si, «jeg føler meg så levende»? Jeg har hørt det mange ganger. Jeg er ganske sikker på at jeg selv har sagt det selv også. For det er en greie. Man sier det. Og det betyr jo noe.

Men hva? Hva betyr det? Hva betyr det å føle seg levende? Og blir kontrasten med denne følelsen å føle seg … vel, ikke levende? Føle seg død?

De siste månedene har jeg egentlig savnet følelsen av å føle meg «levende». Jeg har rett og slett følt meg lite inspirert. Og for meg er den følelsen kritisk for å kjenne at jeg lever og at jeg har en mening. For uten følelsen av «mening» går man vel bare rundt og puster... eksisterer... kun for eksistensens skyld, eller?

Jeg oppsøker øyeblikk som gir meg liv. Det å sitte i stillhet en tidlig morgen klokka 06.30 å drikke kaffe mens jeg venter på sola, få skikkelig latterkrampe, se en nydelig solnedgang, kjenne vinden rive meg i håret på toppen av en fjelltopp hvor det føles som jeg er på toppen av verden, det å reise på turer, oppleve ny ting eller mestre noe jeg kanskje trodde jeg ikke skulle klare er alle ting som kan være med å påvirke hvordan jeg føler meg.

Jeg tror følelsen, denne «levende-heten» jeg snakker om, er en følelse som river oss ut og vekk fra det konkrete, og inn i det mer abstrakte, inn i noe vi ikke ser, inn i en bevissthet - inn i noe som forteller oss at både vi og livet vi lever har en større mening enn bare det å bli født, leve og dø. For det handler om hva vi gjør med det å leve. Hva fyller du i mellom fødsel og død? Hva gjør du? Hvordan lever du? Hvilke valg tar du som gjør at livet ditt er og blir som du vil (eller ikke vil) at det skal være?

En av de siste tingene jeg vil i livet er å kun eksistere for eksistensens skyld. Jeg tror nemlig det er fort gjort å bare la livet skje, og ikke nødvendigvis aktivt leve det. Du våkner opp, går på jobb, gjør det du liksom må, spiser middag, ser litt Netflix, kanskje drar du på trening, leser i ei bok før du så går og legger deg – før du gjør alt igjen neste dag, frem til helga, frem til ferien, frem til neste brytning, neste overgang fra en periode til en annen.

Ja, livet er kanskje litt sånn. Livet er kanskje litt ensformig og kjedelig til tider, i hverdager og i de vante mønstre. Og nettopp derfor tror jeg det er viktig å søke de øyeblikk og opplevelser som gjør at man gjør seg bevisst på egen eksisens og vilje. For meg handler livet om disse øyeblikkene, og kanskje spesielt i de tider hvor ting føles litt automatisk, kjedelig og meningsløst. Da søker jeg, drømmer om og strekker meg i mot de abstrakte opplevelsene som setter noe i gang inni meg.

Så hvordan kan man dyrke levende-heten da, om man i det hele tatt kan bruke det ordet. Hvordan kan man kjenne at det man holder på med er mer enn bare å eksistere? For meg har det handlet om å prioritere de tingene jeg liker å holde på med – og utforske på det kreative plan. Det har dessuten vært viktig for meg å strekke meg, sette meg mål og faktisk gjennomføre og mestre. Jeg har lært å pushe grenser.

Jeg har dessuten gjort meg bevisst på valgene jeg tar i hverdagen, og ikke fryktet stillhet. Det er noe med å finne roen i det travle, finne fred i det kaotiske, gi slipp på de ting som du egentlig ønsker å holde tak i, og kanskje holde tak der du føler det er lettere å gi slipp. Ta tak i vilje, bevissthet, hjerte og ønske. Gi slipp på alt du føler du må gjøre og alt som er forventa, gi slipp på «flink pike» og «flink gutt». Drit litt i det. Ta litt hensyn til deg selv, da. For tiden går fort, og øyeblikk forlater oss raskere enn vi ønsker. Hvordan du velger å bruke denne tiden, ta tak i øyeblikkene og leve livet ditt er og vil alltid være opp til deg selv.

Vi søker levende-het hele tiden, tror jeg, alle på hver vår måte. Og hvorfor? Jeg tror det er for å føle at vi på en eller annen rar måte har litt kontroll over tiden vår her på jorda. At tross at tiden kommer og går uten at vi kan styre den, så er vi i stand til å velge litt selv hva vi ønsker å gjøre. Egen vilje. Egne drømmer. Ambisjoner og mål. Bevegelse og stillhet. Fred. Autonomi. Levende-het.

Hvordan kan du gripe dagen og virkelig - virkelig virkelig virkelig - kjenne at du lever? Hvordan lever du? Går du bare på automatikk eller egen vilje? Jeg håper og ber om at du som meg søker å leve et liv du faktisk elsker og har valgt selv. For noe annet skjønner jeg ingenting av. Den lille tida vi har fått på jorda er av verdi. Jeg tror ikke at vi er skapt til bare å sveve rundt og eksistere. Jeg tror oppriktig vi er kalt til større ting enn det. Hva det er – helt konkret – tror jeg ligger gjemt i hver individ og i hvert et hjerte. Men jeg er ganske sikker på at du som leser kjenner det i deg. Du er kalt til noe mer enn det kjedelige, rutinebaserte og meningsløse. Du er kalt til større ting.

Og det er ikke for sent! Husk det. Det er aldri for sent.