Moteverden, frender. En organisme i forandring som har en tendens til å gå darwinistisk til verks i etterpåklokskapens navn. Og er det én ting historien har lært oss, så er det at trender, både de vonde og de gode, har en tendens til å dukke opp igjen som en klamrende frier når man tror at samtidens motekyst er klar.

De siste tjue årene har gitt oss en del, eh... la oss si ymse hva bekledning og estetikk angår. Eksempelvis:

Hockeysveis

Da Kjartan Salvesen vrælte Standing tall til folkets begeistring i 2004 var frisyrevalget noe som ville fått selv en overvintret tysker fra VM i ’86 til å spandere en hårete high five. Dette kopierte vi round bout, til tross for at vi i bakspeilet kanskje må vurdere hvorfor de lange nakkehårene plent skulle gnikke på skjortekragen.

Dongeribukse-dekor

Javisst, dette var en ting. Mens man på 70-tallet gned seg rytmisk mot stentrappen for å oppnå en slitt effekt, så hentet vi heller frem sysakene og latet som vi var russ året rundt. Alternativet var å kjøpe bentøy med fabrikksydde hull. Og kanskje vi i samme slengen kjøpte buksa noen millimeter for lang, slik at vi fikk slitte og halvtygde buksebein. Joda... Man skal lide for skjønnheten.

Slips og t-skjorte

Dette punktet skal muligens de fleste av oss skjermes for, og Avril Lavigne må kanskje ta mesteparten av skylden. Hvor utbredt det ble på denne siden av polarsirkelen kan sikkert vurderes, men det ble heldigvis en forbigående farsott.

Ed Hardy-capser

...plutselig en dag skulle vi alle se ut som vi kjørte langtransport. Tatoveringsmotiver fikk en enorm oppgang etter at tv-serier som Miami Ink begeistret oss gjennom ruta, og noen av disse skulle bæres fra fugleperspektiv. Nu vel... Skal vi kanskje spandere en honorable mention på Von Dutch-capsene i samme slengen?

Trampstamps og tribals

Mens vi taler om hudblekk: Nittitallet hadde gitt oss sommerfuglene og delfinene, og nå var vi beinklare for blekk rett nord for trusekanten, alternativt et digert, kullsvart mønster på bicepsen. Vel. Man kan alltids gi honnør til de som går foran.

Pannebånd

Pappagutt-delen av motebildet hadde sine vederstyggeligheter og sine overflødigheter. Ikke bare skulle man ha gjennomvokset hockeysveis – denne skulle hvile preposisjonsvis med et nevebredt pannebånd som gevir.

Kort hettegenser

Nå snakker vi ikke treningsgensere fra åtti-tallet med gråtoner og navlekløft, vi snakker svindyre hettejumpere med høyt liv og gigantisk logo. Gjerne Lindeberg. Det føles merksnodig å fabulere over at man i hine hårde gikk til selveste Rolfsen for å kjøpe hettekofte, men det gjorde vi altså. Og om tekstilet strakk seg noen millimeter over skrittlommene så var man feildimensjonert av en annen verden.

Beltespenner i XXXXXXL

Om du nå sitter tander og forundret og grubler deg grå over valget av genser-størrelse, la meg forklare hvorfor de skulle være av det korte slaget: Beltespenna skulle vise. Beltet gikk fra å være noe man brukte for unngå unødig sægging til å bli noe man brukte for å demonstrere makt, kapital og opplyste tanker om mote og sexappeal.

Blazer og... hoodie

Jada, så når man hadde hettegenseren og beltespenna på plass, så var det bare å slenge blazeren over før man stilte seg på Crazy Piano for å danse til Dragostea Din Tei helt til det ble flaut.

Onepiece

Teletubbie-drakt til folket! Å kalle dette mote er kanskje å strekke begrepet temmelig langt, men å kontre med at onepiece ikke solgte som billetter til en Justin Bieber-konsert ville også være direkte løgnaktig. Sofaplagget kunne også bæres i offentligheten på eget ansvar. Tinky Winky Dipsy Laa-Laa Po...

Buksa-i-sokkene

Om man bare kunne rasjonalisert dette med at det var for å ikke få buksekanten i kjedet på sykkelen, så hadde det vel strengt tatt vært innafor. Men nei. Dette var «hipt». Lag på lag med dongeri nedi hvite tennissokker var adekvat utforming i en periode.

Bleika hår

Denne varianten var nok til alt overmål en overvintret vri fra nitti-tallet og den verste Backstreet boys-perioden. Hjemmebleika, pissegule hårtustet vagget stolt rundt i skolegårdene og var gode eksempler på hvordan naturlig, solbleket hår IKKE skulle se ut.

Skjørt utenpå buksa

Når man ikke helt klarte å bestemme seg for om man skulle gå med skjørt eller bukse (alternativt at ben-friseringen hadde uteblitt noen dager) så tok man rett og slett en Ole Brumm og slang på begge deler. Less is more, er det mange som sier.

Ansiktsglitter

Når man da først var på byen for å flæshe feik legg og håpe på det beste så var det vel helt kurant at ansiktet hadde litt ekstra glimt? Eller?

Crocs

Augh. Disse kunne få selv sokker-i-sandaler-looken til å se stuerein ut. Eeeh. Nja. Kanskje ikke. Men Crocs var en ting som man labbet rundt i, til den vakre lyden av plastikk som klakker mot hæl. Sannsynligvis ingen langdistansevinner, verken estetisk eller ergonomisk. Ryktene sier at disse nå gjør comeback? Send hjelp!

Uggs

Ugh, ugh... Man tråkket rundt i noe som kunne ligne på haleenden til ei gås, og det var nesten like obligatorisk som verneplikt og diger beltespenne.

Bling-bling

Vi sparer det beste/verste til slutt. Dette var vel til alt overmål et ytterligere ledd i pappagutt-moten. Man skulle helst hulle seg til på begge sider, og jo større kvadrat man hadde dinglende (gjerne fra H&M), jo mer cred fikk man i de royale fremtids sirkler. Vi kan peke i øst og vest etter forklaringen på hvorfor dette ble en ting, men vi vet vel alle, innerst inne, at hele greia var David Beckham sin feil.

Det bør kanskje legges til at tekstforfatteren har tråkket med begge føttene i seks av sytten av disse. Noen bedre?

Denne artikkelen er publisert hos Trd.by tidligere, og deles til glede for nye lesere.