- Alle med utstikkende bein på catwalken var idealer for meg. Jeg likte bein, sier Pernilla Linn til trd.by.

Følg trd.by på Facebook

Fikk angst for å legge på seg

Pernilla begynte å merke kroppspresset allerede som 11-åring.

- Jeg hadde mange tynne venninner som jeg målte meg selv opp mot. Jeg følte også på presset om at man måtte se ut på en spesiell måte, sier hun.

Slanking begynte deretter å bli en del av den daglige tankemåten hennes. Hun ble opptatt av hva hun spiste og hvordan hun så ut, og fikk et veldig anstrengt forhold til mat.

- Jeg spiste alt jeg kom over, samme hva det var. Jeg vet ikke grunnen til at jeg ikke fikk til å stoppe å spise, men det var flere ganger jeg hadde så mye mat i magen, at jeg nesten ikke klarte å gå. Da fikk jeg panikk og angst for at jeg skulle legge på meg, og derfor kastet jeg det opp igjen, sier hun.

Brukte 12.000 kroner på mat i måneden

23-åringen brukte å legge seg i sengen, for deretter å begynne å planlegge hva hun skulle spise dagen etter.

- Da ble det ofte overspising fra tidlig morgen, til sent på kveld. På mitt verste kastet jeg opp 30 ganger i løpet av en dag, forteller hun.

Pernilla fikk da et veldig lavt kaliumnivå. Kalium er et mineral som er viktig for syrebase-balansen i kroppen og for at nerver, muskler og nyrer skal fungere normalt.

- Jeg ble helt utslitt, men overspisingen virket som en effektiv måte å gå ned i vekt på, for da kunne jeg spise akkurat det jeg ville, og deretter bli kvitt det igjen. I disse periodene kunne jeg bruke nærmere 12.000 kroner på mat i måneden, sier hun.

"Med tårer i øynene, og en mage som var så jævlig stram, så spurte jeg meg selv hver gang; hvorfor? hvorfor?! Jeg skammet meg sånn. Jeg gikk på do og skrudde på vasken, i håp om at ingen skulle høre meg. Det jævligste var å skulle kaste opp, det gjorde så vondt, og jeg fikk nesten ikke til å puste. Øynene var røde og tårene rant på grunn av alt trykket i hodet. Jeg lå ofte i fosterstilling på badegulvet etterpå og sa til meg selv at dette skulle jeg aldri gjøre igjen". - skriver Pernilla i et blogginnlegg.

Foreldrene tok grep

I september 2011 tok foreldrene hennes tak i problemet, for de begynte å se at datteren deres ikke var frisk.

- Mamma var redd og frustrert, og det gjorde at jeg ble jævlig sint. Pappa sa jeg ikke hadde noe valg, at jeg måtte få hjelp. Det var skummelt at jeg ikke hadde denne hemmeligheten for meg selv lenger. Det var andre som liksom tok over, og presset meg til å få hjelp, sier hun.

Det var da Pernilla fikk diagnosen bulimi.

- I juni 2012 begynte jeg å gå til psykolog, og i januar året etter ble jeg innlagt på Nidaros DPS i ti uker, sier hun.

Besvimte på vei hjem fra jobb

Men overspisingen fortsatte, for det å legge på seg var ikke aktuelt. Hun ville være lita og nett, med "gap" mellom lårene.

I august 2013 gikk det for langt. Pernilla hadde latt være å spise gjennom hele dagen på jobb.

- Jeg kjørte scooter hjem, og da jeg skulle ta av ved et lyskryss begynte det å svartne for meg. Jeg havnet over i motsatt kjørefelt, og krasjet mellom to autovern. Jeg var borte i to minutter, og deretter kom ambulansen, forteller hun.

Pernilla fikk hjernerystelse og måtte ligge ei natt på sykehuset.

- Dagen etter var jeg egentlig ganske likegyldig, men også sjokkert over at det gikk så bra, sier hun.

Det er først nå Pernilla har søkt om hjelp for spiseforstyrrelsen på egen hånd. Hun er klar for å bli frisk, og ser allerede lysere på livet. Foto: Håvard Jensen/Adresseavisen

- Jeg har vært vrang og vanskelig

Pernilla ble innlagt på det regionale kompetansesenteret for spiseforstyrrelser (RKSF) i Levanger i 2014, men skrev seg selv ut etter to måneder.

Det er først nå, flere år senere, at Pernilla har skjønt at hun ikke kan fortsette å leve slik.

"Jeg skal ha en voksen kvinnekropp, ikke en barnekropp for svarte. Det er ikke normalt å skulle kunne kjøpe klær på barneavdelingen når du har passert 23 år! (Med mindre man er naturlig slank så klart)" - Skriver Pernilla i et blogginnlegg.

Hun har gått til psykolog jevnlig i fire år, men det er først nå hun har søkt om hjelp på egen hånd.

- Nå er det jeg som bestiller timene, og nå er det mitt valg. Jega har klart å holde meg unna overspising, og jeg har ikke kastet opp maten de siste seks ukene. Det høres ikke så lenge ut, men det er lenge i forhold til hvor lenge jeg har vært syk. Dessuten tenker jeg klarere og setter mer pris på livet, sier hun.

Startet blogg for å advare andre

I tillegg til å snakke med psykolog har Pernilla begynt å blogge om sykdommen sin.

- Jeg vil advare andre, for jeg er redd at flere går i den samme fella. Det kan virke fint å være tynn, men det koster mer enn det smaker. Jeg har vært sykemeldt jevnlig i fem år, og livet mitt har stått på vent. Jeg har vært vrang og vanskelig, og jeg skjønner egentlig ikke at folk har orket å hjelpe meg, sier 23-åringen.

Etter Pernilla begynte å blogge om sykdommen, er det flere som har tatt kontakt med henne.

- De sier de kjenner seg igjen i det jeg skriver, og at de også merker det enorme kroppspresset som er i dag. Det var press da jeg vokste opp, men i dag har barn helt ned i seksårsalderen tilgang til Instagram og sosiale medier. Det er skummelt, sier hun.

Drømmer om å jobbe med noe kreativt

Fremtiden ser nå lysere ut for Pernilla. Hun har endelig mulighet til å begynne å se på leiligheter sammen med kjæresten sin, og planlegge hva hun skal gjøre i fremtiden.

- Jeg er ikke lenger interessert i å gå ned i vekt, men jeg er fortsatt redd for å gå opp i vekt, sier hun.

23-åringen har tidligere vært med på både fotball og håndball, og det er noe hun har mål om å begynne med igjen.

- Jeg vil også studere. Jeg elsker å tegne, jeg finner veldig ro i det, og det tar fokuset vekk fra mat. Drømmen er å kunne jobbe med noe kreativt, forteller Pernilla.

Det finnes flere steder hvor man kan få hjelp for spiseforstyrrelser. Blant annet har Senter for spiseforstyrrelser mye informasjon om behandling, og i Trondheim finnes Tiller DPS, som gir tilbud om hjelp til håndtering av alvorlige spiseforstyrrelser.