Jeg er sterk, tror du at du kan knekke meg med ordene og handlingene du viser, hvorfor tror du at ditt hat kan definere hvem jeg er. Gir det deg følelsen av kontroll? Gir det deg følelsen av ytringsfrihet? Det at du velger å diskriminere meg, du velger å sette meg i en gruppe, du tar et valg om hvor verdig jeg er, et valg om min frihet. Du ytrer at jeg og du er så forskjellige uten å forstå hvor feil du tar.
I dagens samfunn er det normalt at mennesker fra minoriteter blir utsatt for hatefulle ytringer. Det hørtes komplisert ut, ikke sant? Det er ikke mer komplisert, kjære ungdom, enn at du kaller kompisen homo fordi han gjorde et regnestykke feil. Det er ikke mer komplisert enn å gaule terrorist etter en med mørk hud farge på bussen. Det er faktisk ikke mer komplisert enn da du kalte læreren din for jævla hemmis eller moren din for mongo fordi du var sur. Det er ikke bare lite komplisert; det er vanlig i dagens samfunn å ytre minoriteter som skjellsord eller når kompisen/venninnen/læreren/foreldrene gjorde noe dumt eller latterlig.
Hva tror disse assosiasjonene i sine ører igjennom hele oppveksten gjør med deg og din selvrespekt?
Jeg synes det er topp å være kvinne i et mannsdominert yrke, og det fører med seg flere fordeler
Det ødelegger liv
Kjære ungdom, jeg har en funksjonsnedsettelse, jeg har litt rare bevegelser fordi jeg har spasmer og jeg sitter i en rullestol, men jeg har også toppkarakterer i alle fag, jeg har drømmer og ambisjoner, slik som deg. Så hvorfor håner du meg?
Kjære ungdom, tror du ikke jeg blir lei meg når jeg ser at du etterligner et menneske med ufrivillige bevegelser rett foran ansiktet mitt?
Kjære ungdom, tror du ikke jeg blir sint når du roper hemmis til kompisen din i klasserommet når en del av min identitet er å være funksjonshemmet.
Kjære ungdom, noen ganger får jeg lyst til å bli så sint på deg, men tar et valg om å ikke gjøre det, fordi du vet ikke bedre.
LESERINNLEGG: «Hvis vi skal gjøre noe med kroppspresset, så må vi slutte å gi det oppmerksomhet»
Jeg er klar for en ny tid
Jeg har hørt ungdommer gråte i fortvilelse og skam over at de ble kalt for mongo når de skulle hjem fra skolen. Ungdommer har stilt meg spørsmål om verdigheten sin fordi de daglig leser hvor stor byrde de er i kommentarfelter på facebook. Det er mange unge som ikke tørr å ytre seg. Dette er ungdommer som føler seg alene, utfryst og verdiløs. Er det et slik samfunn vi vil ha?
Kjære Erna og likestillingsministeren. Det trengs tiltak; barn og ungdom, fremtidens samfunnsskapere må lære om minoriteter og hatytringer fra starten i barnehage og skolen. Kjære politikere, dere sammen med oss andre har ansvaret for å skape et perspektiv i samfunnet. Der nå tid for å sette et standpunkt, alle er en del av helheten og man skal ikke plassere minoriteter i egne kategorier, fordi det skaper skiller mellom mennesker. Derfor må ungdom bevisstgjøres om hva som er straffbart og konsekvensene av hat.
- Det er mye en kan slite med uten at det vises på utsiden
- Null aksept
Det er nå tid for en null aksept ovenfor hatytringer! Nå er tiden inne for at politiet tar hver en sak alvorlig og politikerne må stille krav som redaktøransvar til selskaper som vår alles kjære facebook
Kjære medmennesker.
Det starter i klasserommet, det starter i kommentarfeltet, det starter i media og det starter med politikerne, foreldrene, læreren og sist, men ikke minst, det starter med deg.
Fredrik (25) har asperger syndrom: - Jeg visste at jeg var rar, men ikke hvorfor jeg var det
Helsefagarbeider: - Jeg er ei jente på 19 år og jeg tørker rumper på jobb