- Jeg er veldig heldig som fortsatt har Anniken, sier mammaen til Anniken Tronstad (25). Forfatter av boken «Håp i helvete».
Det forteller Tove Helen Tronstad til Trd.by noen år etter at hun fikk høre om datterens selvmordsforsøk.
Anniken (25) har skrevet bok om det å være for svak til å leve. Men likevel for sterk til å dø
- Lurte meg trill rundt
Tove Helen jobber som coach og samtaleterapeut.
Hennes datter, Anniken skildrer i boka si en periode med tung depresjon og selvmordsforsøk.
- Jeg skulle ha hørt på magefølelsen og lyttet til intuisjonen min. Jeg spurte henne hele tiden om hun hadde det bra, og hun svarte at alt var fint. Leiligheten hennes var ryddig, og hun jobbet veldig hardt for at alle skulle tro at hun hadde det bra.
Annikens depresjon kommer trolig av de vonde opplevelsene hun skriver om i boka.
- Tenåringsjenter med psykiske lidelser øker med 40 prosent
Ble redd og sint
Tove Helen ble oppringt av politiet den kvelden Anniken skal ha blitt overfalt i Trondheim. Overfallet i Oslo var det eldstesøsteren som varslet moren om.
- Hvordan er det som mor å få den telefonen?
- Man blir helt lamslått. Og man prøver desperat å tenke at dette bare er tull.
Hun forklarer at hun i neste øyeblikk ble veldig rasjonell, og blant annet ordnet barnevakt for å komme seg til den mellomstedatteren sin.
- Etterpå veksler du mellom å være livredd, sint, bekymret og man havner i en boble.
Ganske kjapt etter valgte Tove Helen å besøke en psykolog.
- Jeg ville jo bare snakke om Anniken og hvordan jeg trodde hun hadde det. Da fikk jeg beskjed om at det på mange måter er verre å være pårørende. Hun eier jo sin opplevelse, og vet hvordan hun har det. Mens jeg må bare anta at hun snakker sant når hun sier hun har det bra. Man skulle gjerne ha tatt på seg all smerte for ungene sine, men det går jo ikke.
Professor på NTNU og ekspert i psykologi Roger Hagen sier til Trd.by at hvor tungt det er på pårørende i en slik situasjon avhenger hvor mye av hvor god interaksjon det er mellom pårørende og pasient.
- Kan det nesten være verre?
Ja, det kan det. Man opplever at man ikke vet hva personen føler, og det er sikkert veldig vanskelig å se barnet sitt ha det tungt.
Vil lære elevene hvilke bekymringer som er bekymringsverdige
- La pårørende være ressurs
Også Rita Småvik hos RVTSmidt mener det er viktig å ta vare på de pårørende under slike forhold. Hun er rådgiver, psykiatrisk sykepleier og har en master i helsevitenskap samt at hun underviser i tema knyttet til selvmord og forebygging. RVTSMidt er et regionalt ressurs som blant annet har selvmordsforebygging som sitt fagområde.
- Det er viktig at foreldre og pårørende også får støtte fra helseapparat. Blant annet slik at de skjønner hvorfor barnet reagerer som det gjør, og for å få vite hvordan de selv skal oppføre seg.
Hun bruker eksemplet med at pårørende kan bli redde, og kanskje ønsker å få barnet innlagt mot sin vilje, noe som ikke alltid er rett for den det gjelder.
- Det er tøft å være forelder til barn som driver med selvskading eller som har forsøkt å ta sitt eget liv. Hvis behandlingspersonen lar foreldre og pårørende være med i behandlingen, kan foreldre bli en ressurs.
Hun legger til at det i mange tilfeller ikke vil være naturlig, for eksempel i situasjoner med vold og overgrep innad i familien.
- Men selv om behandlingspersonen har tausthetsplikt er det mulig å forklare seg på generelt grunnlag.
- Hvor lenge etter et selvmordsforsøk kan en stole på at alt er OK igjen?
- Det er vanskelig å gi et konkret råd der, fordi det vil variere. Men som pårørende må man ta et valg der man tenker at her må jeg samarbeide og ha tillitt.
Det er viktig både for de pårørende, slik at de ikke brenner seg ut av bekymring, men også for barnet selv.
- Den tilliten vil hjelpe vedkommende det gjelder. Hvis man føler at noen mistenker at du lyver om hvordan du har det, kan være med på å at det snur igjen.
Ble utsatt for rasistisk vold i Trondheim
Vil hjelpe andre
Tove Helen valgte å være medforfatter av datterens bok fordi hun mener det er viktig å få fram begge sidene rundt dette vanskelige temaet, og hun vil fortelle om hvordan hun som mor har opplevd datterens depresjon og selvmordstanker. Og ikke minst hva hun tenker om perioden hun ikke visste hva som foregikk i hodet til den tilsynelatende blide datteren.
Blant annet sitter hun igjen med ideen om at det i slike situasjoner lønner seg å stille konkrete «ja og nei»-spørsmål.
- Jeg skulle ha sport «har det skjedd noe?». Det er mye lettere å svare ja eller nei når man har det vanskelig, enn å komme med ei forklaring. Får man et «ja» kan man fortsette å stille åpne spørsmål.
Tove Helen sier at både hun og datteren fant mye terapi i skrivingen av boka.
- Vi begynte skrivinga for vår egen del, men det er flott hvis den kan bidra til å hjelpe andre som sliter med depresjon eller har vært i en lignende situasjon, sier Tove Helen.