Pappa «Arne» vekkes av flere meldinger fra et ukjent telefonnummer.
«Tror ikke sønnen din har det bra, han trenger hjelp».
På bildene ser han sin 15 år gamle sønn. Med ei sprøyte.
Arne vekker kona si «Mari», og sammen løper de ned i underetasjen.
Der finner de sønnen sin.
Det haster, de ringer etter ambulanse.
Dette skjedde ei novembernatt i fjor. Det er ikke første gang 15 år gamle «Kristian» tar en overdose. Hjemme i barndomshjemmet sitt i Trøndelag har det skjedd tre ganger, bare det siste året.
Og det er de tilfellene foreldrene har oppdaget selv. For alt de vet, har det skjedd flere ganger.
- Han har vært på rømmen mange ganger, så vi vet jo ikke. Det at han deler overdosen på nettet, er et rop om hjelp, sier mamma Mari.
Kristian forteller selv at han på mange måter elsker rusmiljøet, det har blitt en livsstil. Men han ønsker seg ut.
- Dette er den eneste livsstilen jeg har interessert meg i. Og da har jeg utelukka alt det andre, og det er vanskelig å komme tilbake til det normale igjen. Til syvende og sist vil jeg ikke ha noe mer med miljøet å gjøre. Om jeg får den riktige hjelpa, kan jeg kanskje klare det, sier Kristian til Trd.by.
Kristian, Mari og Arne er ikke deres egentlige navn.
- Han setter sprøyter
Kristian ble ferska i å røyke hasj første gang da han var elleve år. Tatt av politiet, rusa på amfetamin, da han var tolv.
Allerede på barneskolen, helt fra første klasse av, har Kristian hatt det vanskelig. Han ble mobbet, og det gikk så langt at han bytta skole. Der søkte han mot eldre ungdommer og et miljø som drev med både rusmidler, tyveri og hærverk.
- Det var ikke gruppepress eller noe sånt, jeg hadde bare lyst til å prøve det selv. Amfetamin var noe jeg digga. Så begynte jeg på MDMA-kjøret, nesten hver dag, hele tiden, forteller Kristian.
Pappa Arne forteller at de oppdaget sprøytebruk for en god stund siden.
- Han har prøvd kokain og heroin, alt. Han setter sprøyter, det har han gjort i et år nå. Han tar hva som helst, det har ikke noe å si, han blander alt. Det er helt forferdelig.
Mot slutten av barneskolen tok foreldrene selv kontakt med barnevernet. Før den tid hadde de hatt gjentatte møter med skolen, til liten nytte.
Det ble starten på en langvarig oppfølging fra barnevern og Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP). Kristian har også vært plassert på barnevernsinstitusjon lokalt og i annet fylke.
Ifølge St. Olavs hospital er han diagnostisert med avhengighet av amfetamin og et skadelig bruk av opioider, et bruk som fører til overdose.
Han har aldri fått behandling hos noen rusbehandlingsinstitusjon.
Hvorfor?
I en bekymringsmelding sendt til Statsforvalteren i november i fjor, skriver St. Olavs hospital:
«Vi har undersøkt mulige rusbehandlingsinstitusjoner i Midt-Norge, men det er ingen institusjoner som gir døgnbasert behandling til dem under 16 år både av lovmessige og faglige grunner.»
Det finnes nemlig ingen steder hvor rusavhengige barn kan få rusbehandling her.
- Hadde ikke Kristian hatt oss, hadde han bare vært gjemt bort på en institusjon uten å få den hjelpa han trenger. Det er én ting å slite med han, men det å kjempe med systemet på denne måten i tillegg, er så grusomt, sier mamma Mari.
I samme bekymringsmelding skriver St. Olav at «de står samlet i vurderingen om at det foreligger alvorlig risiko for pasientens liv og helse på kort og lang sikt, dersom ikke barneverntjenesten tilbyr døgnbasert rusbehandling med opphold på en egnet rusbehandlingsinstitusjon for barn og ungdom pekt ut av Bufetat».
- Vi trenger en rein rusklinikk som hjelper han med det han faktisk trenger, men det finnes ikke for så unge. Det er håpløst, sier pappa Arne.
Trusler og narkogjeld
Kristian har blitt tatt av politiet en rekke ganger, men har vært under den kriminelle lavalderen på 15 år. Det betyr at han fram til nå ikke har kunnet straffes av politiet og domstolene.
Da han ble plukket opp av politiet som tolvåring, ruset på amfetamin, ville foreldrene at Kristian skulle inngå en ruskontrakt, et forebyggende tiltak brukt for å forebygge rusbruk hos unge. Beskjeden fra politiet var at Kristian var for ung.
- Jeg begynte å le, trodde politiet tulla. Det var ikke noe mer hjelp å få der, sier mamma Mari.
Siri Aune Thomassen fra trondheimspolitiets forebyggendegruppe bekrefter at ungdomsoppfølging med vilkår om rustesting kun kan tas i bruk etter at barnet har fylt 15 år. Det må ligge en straffesak i bunn før saken kan overføres til Konfliktrådet i Trøndelag, som er ansvarlige for tilbudet.
- Vi ønsker å hjelpe, så tidlig som mulig. Verktøykassa vår er begrenset, spesielt når barnet er under den kriminelle lavalder. Men vi har det forebyggende sporet, mer basert på tverrfaglig samarbeid, frivillighet og relasjonsbygging, forklarer hun.
Kristian forteller til Trd.by at han i tillegg til å bruke, også selger narkotika. For det meste hasj og amfetamin, i tillegg til MDMA.
- Hvordan i alle dager skulle jeg få nok penger til å kjøpe dopet mitt? Jeg så andre som solgte, og de var tjukke av penger. Da ble jeg frista til å gjøre det selv.
- Du er veldig ung i en kynisk verden. Du tror ikke at du blir utnyttet?
- Nei, egentlig ikke. Folk i miljøet stoler veldig på meg. Det er ingen som vil røre meg, for jeg har ikke gjort dem noe. Jeg er på godsiden til alle sammen, så å si. Jeg holder meg unna alt av vold, og har klart meg fint med det, mener Kristian.
Ifølge mamma Mari er sønnen åpen om salget, også til dem. Foreldrene har tidligere betalt narkogjeld for Kristian.
- Vi har ikke følt oss trua, men disse folkene truer Kristian. De truer med å ta familien og kompisene hans.
- En diagnose kunne endret alt
Tilbake i 2017 ble Kristian utredet for ADHD, men oppfylte ikke kravene til å få diagnosen. På nyåret i 2021, på eget initiativ, fikk foreldrene ordnet en gjennomgang av testene fra den gang.
Konklusjonen ble en annen, her var det ingen tvil.
- Han kunne fått diagnosen og medisiner allerede i 2017. Det kunne ha endret alt, men det får vi aldri vite. Da hadde han kanskje fungert på skolen. Det er så synd at han ikke har fått diagnosen før, da kunne det kanskje ha dempa den uroa han alltid har kjent på, mener pappa Arne.
Foreldrene beskriver stor fortvilelse og maktesløshet. En evig runddans der de ikke får hjulpet sønnen sin, verken med rusen eller det psykiske.
Kristian er klar på at han trenger hjelp med rusavhengigheten.
- Jeg må ha rammer. Jeg er motivert til å prøve å slutte, og endelig prøve det normale livet igjen. Kanskje prøve å bli rusfri sammen med andre som meg. Jeg må jo lære meg å være rundt sånne folk. Jeg vet ikke om jeg blir rusfri om jeg bare blir innestengt en plass, lenge, alene. Da tror jeg jo at jeg er rusfri, men så kommer jeg tilbake til miljøet og så viser det seg at jeg ikke har lært noe.
Det å bli isolert på en barnevernsinstitusjon, er det siste Kristian vil. Til foreldrene sier han at ingen bryr seg, at ingen vil ha han på grunn av alderen sin, sier mamma Mari.
- Vi føler at vi ikke har blitt trodd på hvor alvorlig situasjonen er. Det må gå på alvorlighet og ikke alder. De mener han ikke kan få behandling med narkomane og de som er eldre enn seg. Men Kristian er narkoman, og han henger med folk som er eldre enn seg allerede.
Tilbudet eksisterer, men ikke her
Helse Midt-Norge har ansvaret for tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengighet (TSB) til befolkningen i regionen. Behandlingstilbudet gis av sykehusene og av private avtaleparter, og primært til pasienter fra 18 år og oppover, opplyser fungerende fagdirektør Henrik Sandbu i en e-post.
De har ingen døgntilbud fra fylte 15 år, som barn som Kristian.
- Det er primært barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) i regionen som har ansvaret for unge under 18 år med rusproblemer og rusavhengighet. Det er etablert samarbeidsavtaler mellom TSB og BUP for å sikre nødvendig kompetansesammensetning og kompetansedeling i behandlingen av unge med rusproblemer.
Fungerende regiondirektør i Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) region Midt-Norge, Pål Christian Bergstrøm, bekrefter at det i dag ikke eksisterer et spesialisert døgnplass-tilbud for barn med alvorlige rusproblemer i Midt-Norge. Han uttaler seg på generelt grunnlag, og ikke om Kristians sak spesifikt.
- Vi prøver å ha et så bredt og nært institusjonstilbud som mulig i regionene, men en del behov må dekkes gjennom bruk av nasjonale plasser, forklarer Bergstrøm.
Bufdir kjøper tjenester og plasser fra private leverandører over hele landet for å supplere det statlige tilbudet. I dag er det ingen private eller ideelle aktører som har etablert seg for en ung målgruppe med alvorlige rusproblemer i Midt-Norge.
I løpet av 2022 skal Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet inngå nye langtidsavtaler med slike private institusjoner, og region Midt-Norge har meldt inn sine behov. Bufetat estimerer at de på årsbasis trenger 8-9 plasser til denne gruppa.
- Bufetat region Midt-Norge har meldt inn behov og ønske om etablering av rusbehandlingsplasser for barn under 18 år, sier Pål Christian Bergstrøm i Bufetat.
- Om dere får tilslag, hvor lang tid vil det ta før et faktisk tilbud kommer på plass?
- Det varierer veldig. Erfaringene våre er at det kan gå veldig raskt, eller at man bruker noe lengre tid.
- I mellomtiden - kan man ikke opprette en avdeling for barn under 18 hos en eksisterende rusbehandlingsinstitusjon for voksne?
- Det må helseforetaket ta stilling til, men helsetjenester både på kommunalt og på spesialisthelsetjenestenivå har ansvar for å gi tjenester tilpasset alle, og spesielt tilpasset barn og unge. Har et barn behov for døgnbehandling, blir jo spørsmålet om enten helsetiltaket kan etablere det i egen regi, eller i avtale med en egen leverandør, sier Bergstrøm.
- Bufetat har bistandsplikt til å levere en institusjonsplass som er tilpassa barnets behov. Det eksisterer et spesialisert døgnbasert tilbud i dag, men foreløpig ikke i Midt-Norge.
- Vi er alle livredde
Mamma Mari er hjemmeværende, og pappa Arne har i perioder vært sykemeldt for å bistå hjemme. I perioder er de redde for å ha sin egen sønn hjemme hos seg.
De vet aldri hvilken tilstand de kan finne han i.
- Vi er alle livredde for en ny feilplassering, han har allerede blitt plassert seks ganger uten å få rett hjelp. Kontakten vår i barnevernet er bekymra for at han skal ta sitt eget liv, om han blir plassert langt unna familien sin, sier mamma Mari.
Kristian er ofte på rømmen, og er borte mange døgn på rappen. Det har vært mange våkenetter for foreldrene.
- Til å begynne med satt vi vakt slik at han ikke skulle stikke av. Men alt dette blir en vane, det er stygt å si det. Hadde jeg oppdaget at han brukte sprøyter første gangen, hadde jeg dødd. Nå er det ingenting som forundrer meg, sier mamma Mari.
Kristian er klar over bekymringene til familien sin.
- Jeg får jo dårlig samvittighet, men jeg prøver å ikke la meg påvirke av det. Det blir tungt å bære på hele tiden. Å sitte og tenke på samvittigheten, det prøver jeg å unngå. Jeg må heller tenke litt mer på meg selv.
Selv har familien vært åpne med andre om hvordan de har det. Ved å dele selv, får de også høre om andre familier som sliter med lignende problemer. Foreldrene sier at de ikke er alene om å ha det slik.
Nå håper foreldrene at Kristian kan få dra til en døgnbasert rusbehandling ikke alt for langt unna. Det siste forslaget til Bufetat før jul var å sende Kristian til Nord-Norge. St. Olav peker på en behandlingsinstitusjon på Vestlandet.
Familien og barnevernet er derimot enige om at nærhet til familien er en viktig faktor for bedring.
- Vi må bare få denne saken belyst, sånn at sønnen vår får den hjelpen han trenger. Det er ikke sikkert vår sønn får hjelp, men kanskje det kan hjelpe noen andre, noen som kommer etter.
Kristian selv håper at han kan klare å bli rusfri.
- Jeg har et rusproblem og trenger hjelp med det. Jeg ser fram til behandling, og vil gjerne bli lagt inn. Jeg vil ikke bli sendt langt borte igjen. Og jeg vil være nær familien min.